Rapport fra #50337

Rossi, fange #50337 til daglig, har sittet på dødscelle i Arizona State Prison i over 20 år. Nå nærmer ankeprosessen seg slutten; han regner med å bli henrettet om kort tid.

Mens jeg venter på å dø er hans bidrag i kampen mot dødsstraff.

I lesningen av førstehåndsskildringer av denne typen står man alltid i fare for å la seg blende av erfaringens autoritet. Hvordan kan man være uenig når forfatteren selv har opplevd det han skriver om på kroppen? Det er lett å glemme at selv om Rossi sitter på dødscelle, gjør ikke det ham nødvendigvis bedre skikket til kritisk refleksjon over straff, soning og tilgivelse. Partiene der Rossi nøkternt beskriver hverdagen på death row eller legger fram kalde fakta om dødsstraff, er da også de sterkeste. At fangene sitter 23 timer i døgnet på cella, eller at Den amerikanske veterinærforeningen fordømmer bruken av giften som benyttes til henrettelser, fordi dyret «kan oppleve smerte og lidelse», taler for seg selv.

Når Rossi forsøker å se utover sin egen celle, er ikke alltid poengene hans like innlysende. Han diskuterer blant annet hvordan de etterlatte etter de dødsdømtes forbrytelser skal håndtere smerten de har blitt påført: «Tilgivelsen er så sterk at den medfører den helbredelsen som er en nødvendig bestanddel av menneskeligheten vår. Manglende evne til å tilgi kan absolutt ødelegge livet vårt, (…); for når vi nekter å tilgi andre, blir vi den som lider.» Har morderen Rossi rett til å preke tilgivelse, og det til sine ofre? Og ligger det ikke også en liten ansvarsfraskrivelse her? De etterlatte lider vel først og fremst på grunn av tapet av et menneske som sto dem nær? Deres eventuelle manglende evne til å tilgi kommer i andre rekke, skulle jeg tro.

Mens jeg venter på å dø legger neppe fram nye, avgjørende argumenter mot dødsstraff. Det boken imidlertid gjør, er å gi et glimt inn i et retts- og fengselssystem som har fortrengt hva det faktisk har å gjøre med, nemlig mennesker. Det er langt på vei nok.