Rapport fra en voksende sofaborg

Radiohead

Amnesiac

EMI

Hvis produksjon er en sofa, der en kan velge forskjellige sittestillinger, er Radiohead bandet som heller tar alle putene og bygger en borg i hjørnet av stua.

De bor i en egen verden hvor produksjonsdetaljene synes å være i spill mellom ikke-mening og total mening. Detaljene forekommer en å være lekt frem, samtidig som de innehar et helt univers av betydning. Uansett om vokalen er baklengs, computerlignende eller høres ut som om den kommer ut fra en radio på førtitallet, virker det som om det ligger en slags uintagelig mening der, at produksjonen må være akkurat sånn.

Med

Kid A var det slik at en ventet og ventet på at den skulle åpne seg. Når den så gjorde det, så var det liksom ikke noe der. En satte den ikke på lengre. Kid A var monumental, men, om noe, et monument over ingenting. Amnesiac er bedre. Ikke lettere tilgjengelig, men mer omskiftelig.

Radiohead aksler gitarene igjen på tre låter, hvorav en instrumental. «Knives out» kunne vært fra The Bends, «I might be wrong» fra O.K. Computer; i den grad Radiohead viser hen til noe, er det til seg selv. Men strengt tatt fortsetter bare denne skiva der hvor den forrige slapp, med uforlignelig melodifølelse, genial albumdramaturgi og utenomjordisk vokal, og man kan ikke annet enn å vri seg i stolen over hvor bra disse folkene er.

Ingen husker hva man lekte i sofaborgene eller teltene en slo opp i stua. Men det var noe der. «After years of waiting, nothing came», synger Thom, og mange av tekstene handler om det å ikke huske, at en husker ikke lenger hva en ventet på, eller heller: At en ikke vil huske, men heller søke å forholde seg til et nå. Uansett: Denne utgivelsen vil bli husket.

Amnesiac slippes 5. juni.