Raptus von Ratkje

Voice

Rune Grammofon

I 1958 komponerte italieneren Luciano Berio et stykke som het «Thema: Omaggio a Joyce». Ideen han jobbet med var å klippe opp opptak av kona Cathy Berberian som leste fra Joyces

Ulysses, for deretter å sette opptakene sammen igjen på måter hvor ord gled over i musikk og musikk over i ord. Kona visste å skape sanselige lyder som sjokkerte samtiden. Snart var skandalen et faktum.

Ratkje er i likhet med Berberian en grepa vokalist, og der hvor Berio brukte saks, teip og lydbånd, har Voice blitt bearbeidet på datamaskin. Ratkje kommer neppe til å lage skandale med denne utgivelsen, med det gjør henne ikke til en hvemsomhelst i norsk kulturliv. Musikken hennes er fremført i nærmere 40 land. Hun spiller i improvbandet Spunk, har jobbet med trekkspillguden Frode Haltli og munndjevelen Jaap Blonk, og mottok i fjor den nyinnstiftede Arne Nordheims komponistpris. På Voice samarbeider hun med Jazzkammer.

Assosiasjonene til Joyce forsterkes på skivas åpningskutt hvor Ratkje prøver å overdøve et sonisk angstanfall ved å hallusinere frem en strøm av semisvada forfattet av Jon Øystein Flink. Deretter bykser vi fra frydefulle gledeshyl akkompagnert av støy i forskjellige fargenyanser på den ene siden til ekorn som morer seg ved å riste på spraymalingsbokser på den andre. Til slutt beroliges vi med den vemodige balladen «Insomnia».

Musikken pendler mellom tungt fordøyelig og lettfattelig på en måte som understreker både det lette og det tunge; etter en vegg av vræling i størrelsesorden jetmotor, er en enkel melodi i et enormt rom kjærkommen.

Stemningsmessig svinsing mellom tøysete småpikesjarm, drømmende melankoli og angstladd vanvidd. Kort sagt, alt en kan ønske seg. Voice banker dritten ut av alt annet jeg har hørt innen norsk eksperimentell elektronisk musikk i år.