Reaksjonært revolusjonsforsøk

All That and a Bag of Chips (ATAABOC) har revolusjonære pretensjoner med debutalbumet Kitschrock. Det skal nemlig startes en «kitschrock-revolusjon». Men ATAABOC har oversett at ideen «kitschrevolusjon» har en innebygd analytisk selvmotsigelse. Jeg stiller meg altså undrende til hvordan denne gjengen har tenkt å revolusjonere noe som helst ved å gjenta et lydbilde alle kjenner: Kitschrock skal angivelig hente det beste fra indie, glam og rock’n roll.

ATAABOC henter ikke frem det beste fra disse tre genrene. I stedet fremstår Kitschrock som en merkverdig kavalkade over britisk rock fra 1970-årene til i dag. Ytterligere utdypning vanskeliggjøres uten gjennomgående namedropping. Kitschrock-dogmene påberoper riktignok ingen musikalsk originalitet (så langt, så godt), men heller ingen ironi; det viktigste er at det skal være intenst, men her blir ATAABOC for blast og repeterende.

Kitsch som kunstform er kjennetegnet av dårlig smak – et kommersielt produkt som fremstår som forslitt eller usmaklig. ATAABOC fremstår noe forslitt, men du trenger ikke ha dårlig smak om du liker musikken – til det er den for gjennomført, du er bare litt kjedelig. Er det noe som skal være smakløst oppi det hele, får det være konseptet de etterstreber.