Real uten karsk

I den kvasiintelektuelle hip hop-debatten som raste høykultur-spaltene før jul, ble bygda trukket fram som det eneste «real» i norsk hip hop. Bygda er jo, i motsetning til drive-bys og silikonpumte babes, ikke mangelvare her til lands. Baksiden av dette er at man blir servert mer bygderomantikk i rap enn i Norge Rundt. Heldigvis er Whimsical et unntak fra denne regelen; han er ingen bondeknøl og prøver heller ikke å skaffe seg real-kred ved å utgi seg selv som noe slikt.

I likhet med Paperboys, har Whimsical et West-Coast-befengt utrykk som høres ganske så internasjonalt ut. Med synth-effekter og sleipe gitarer får jeg følelesen av å cruise på Sunset Boulevard, framfor E6 til Jessheim for eksempel. Sjekk ut «Superstar». Ellers er The Glow preget av en viss 80-talls romantisering, særlig på «Walk Like A Champion» og «Back To The Shadows».

West-Coast-inspirasjonen er også tydelig i tekstene. Det går mye i tjallrøyking og damer – da helst den fysiskse delen av samkvemmet. Men utenom denne forholdsvis amerikanske helheten, lefler Whimsical med andre tradisjoner – som for eksempel UK Garage på «Bad Girls» og «Sho Kosugi». Slik framstår Whimsical som en herlig, men uforutsigbar Stillehavsbris, og beviser at man ikke trenger å drikke hjemmebrent for å være skikkelig hip hopper i dette landet.