Reise til ingentings ende
Bjørn Gabrielsen
Lutefisk på Prærien
Gyldendal (246 s.)
Dette er en ny bok i den ganske nye sjangeren forlag-hiver-penger-etter-flinke-journalister-rundt-30-for-å-skrive-bøker-som-finnes-fra-før. I fjor fikk Scruella De Ville skrive om seg selv med og uten menn, mens Joakim Førsund og Hallgeir Opedal skrev om seg selv med og uten fotballdilla; begge prosjektene lignet tilforlatelig på en rekke bøker som finnes i bokhandlenes engelskavdelinger. Nå er nestemann ute med bok; Bjørn Gabrielsen har fått lov til å dra på en Amerika-reise.
Det sies at den som har gjort en reise har noe å fortelle. Men her er det som om reisen er gjort kun for å
ha noe å fortelle; den er bare et påskudd for å skrive en bok, en bok som i sin tur bare føyer seg inn i en endeløs rekke reisebøker fra Amerika. Det har sviktet helt på idéplanet; en halvkvedet tanke om å oppspore de siste norskamerikanere leder ingensteds hen. Så når Gabrielsen skriver om sin reise, væpnet med befolknings- og religions-statistikker, er motivasjonen for å følge hans ferd fraværende; en formålsløs reise har gitt en formålsløs bok. Ikke det at en bok nødvendigvis må ha retning. Men det retningsløse har her ingen funksjon, slik heller ikke det fragmentariske ved innholdet synes intendert. Gabrielsen er, som han selv innrømmer, elendig på å møte mennesker. Den innadvendte reiseboka kan ha sin misjon, men de få menneskene som dukker opp forsvinner sporløst, hendelsesforløp påbegynnes stadig uten at de fullføres.
Uten en fremdrift, uten motivasjon eller fortelling, står og faller dermed boka med hvor morsom forfatteren kan være, og i perioder er han svært morsom. Tidligere har han skrevet i Natt og Dag, Morgenbladet og Dagens Næringsliv; alltid lettlest, morsomt og forbausende interessant. Denne boka, hans første, fungerer da også godt i korte deler, dersom en leser en side eller to i slengen. Men overgangen fra spaltist til forfatter kler ham ikke: Grepene han tar blir for like, for gjennomsiktige, etter hvert blir en lei av utallige avsnitt der et merksnodig fenomen beskrives på et underfundig sett og møtes med Seinfeld-betraktninger, før punchlinen kommer i form av en kraftsats av en sammenligning med norske forhold. Gabrielsen er belest, velformulert, vagt motkulturell og aldri kjedelig, men både bokas prosjekt og humoren i den blir for formelbasert: En talent som Gabrielsen må legge lista høyere.
En liten detalj: Gabrielsen er ekstremt opptatt av fonter og layout; han er mer opptatt av skrifttypen på skilt enn av å bruke det til komme seg noe sted. Merkelig derfor at notene, i seg selv en uting, flere steder befinner seg på feil side i forhold til notetegnet. Fei for egen dør, ass. Og en ting til: Skal man gjøre et poeng av hvordan man har lært det man kan om Amerika gjennom musikk, må man aldri, aldri kalle Neil Young for Niel.