Renere, men ikke penere

I´m coming home

Racing Junior

St. Thomas` fjorårsdebut,

Mysterious Walks, var et positivt møte. Produksjonen var amatøraktig og støyende, men han hadde et knippe sterke sanger. Det låt ganske friskt, selv om banjoen var skranglete, vokalen småsur og orgelet sjøsykt. Psykedelisk country. Upolert, men vakkert på et vis. Litt som å være forelsket i hun med litt for stor nese og kunstbok under armen, istedenfor perfekte Benedicte Adrian. Steely Dan-fansen skygget med andre ord banen.

Nu vel. St. Thomas har blitt litt større siden sist. På I´m coming home har han fått med seg litt mer erfarne musikere, og ep-en The Cornerman fra i sommer, har ligget flere uker på VG-lista.

Denne platen låter da også renere, mer profesjonell, selv om den er innspilt i løpet av en uke. Men et viktig spørsmål melder seg: Hva skjer med St. Thomas når det impulsive, skranglete forsvinner? Jo, han blir kanskje litt kjedelig. Sper på med litt frenetisk jodling og banjo for nybegynnere, men det er ikke nok.

«The cool song» er tøff, men stemningen er usjenert rappet fra Neil Youngs syttitalls-komp. «Cornerman» er med på platen, og er like nydelig som alltid. Riktignok strippet ned, og mindre svevende enn under innspillingen med Thomas` gamle band, Emily Lang. «Strangers out of blue» er småvakker og sår, men når Thomas synger «corner» for tredje gang i løpet av fem sanger, kan man spørre seg om det tekstlige ikke har gått litt fort.

St. Thomas ønsker ikke å la seg definere bort fra musikeryrket, selv om han ikke er den flinkeste til å spille. Melodiene og uttrykket har vært essensen. På denne plata har han nok ønsket å gå ett skritt videre, men ender ett tilbake. Thomas Hansen er ikke helt kåbbåi ennå.