Resirkulert scandirock

«Jeg liker gutter som er harde utenpå og myke inni, kommenterte en venninne av meg, da bandet Carburetors strammet tattis-bicepsen på Gamla forrige uke. Kanskje var det betegnende for rocke-Oslo anno 2003. Hennes fascinasjon og bandets burning rubber-image.

Hellride slenger seg mer enn gjerne opp i samme bagen. Gitarist Pete Evil har byttet ut sin gamle besetning med tre importerte svensker, som alle sammen bidrar med tungerekking, vrengtryner og fingervising i en heseblesende billedkollasje inne i coveret. Bassgitarist og vokalist Peter Bostrøm synger ... Vålerenga-breialt på en måte. Hellride har lang, sabla lang takkeliste. Alt som kan krype og gå i rocke-miljøet. En fotballpub inkludert. Hellride ønsker vel neppe å støte fra seg rockabilly-sveisene på Bohemen.

Hele pakka føles forutsigbar, ... and then the Earth moved ... også. Lydbildet er ironisk nok litt tamt. Hellride mangler soul. Humor. Hva som helst. Dessuten går det for sakte. For seigt. Gitarsolo på alle låter. Hvorfor?

Men rett skal være rett. To sanger skiller seg ut. «Instant Lazy Boom» og «Revolution» er albatrosser på et ellers flatt album. Refrengene bryter med versene. Bluesvokal og leik. Potensielle Petre-hits.

Hellride stiller seg i køen av middels gode scandirockband, bak eliten, Turbonegro, Gluecifer og Hellacopters. Bra nok for Oslo. For en uforglemmelig vinterkveld på Last Train, kanskje.