Respect to the man in the ice cream van

Litt av poenget med drum’n’bass er ofte at det skal være et bra lydspor til en katartisk opplevelse, altså en opplevelse hvor du rives med av intense følelser, er «høy på livet » eller eventuelt noe annet, og til slutt ligger igjen tømt og fri og klar for nye opplevelser. Dette imperativet er ikke unikt for drum’n’bass, og det trenger heller ikke å være det eneste poenget, sjangeren er slettes ikke fri for artister med underliggende intellektuelle formidlingsambisjoner bak knotteskruing og generell programmering, men ofte er det denne typen virkninger det koker ned til.

Warlords Rising er debutplata til norske Future Prophecies, to solide norske drum’n’bass-herrer med omdømmet i orden. På den blir vi tatt med fra vestlig mystikk med Mari Boine i «Miniamba» til østlig kitsch med ikke kildehenviste sitater av typen «You are ready to fight the Shaolin» i «Warlords Rising». Begynnelsen er altså dyster og suggererende, og vesensforskjellig fra slutten, som er blodharry, men litt tøff. Begge deler fungerer i og for seg nokså godt. På sitt beste er Future Prophecies bedre enn mange.

Så langt er alt OK. En fantastisk reise til fremmede steder kan være et godt utgangspunkt for et hvilket som helst kulturelt produkt. Problemet er bare at reisen til Future Prophecies høres ut som den foretas om bord på russebussen Absolute Tryvann, med fulle russ som herjer og står i, mens latterlig jævlige beats skremmer vettet av naboer i mils omkrets.

Nå må det innrømmes at russefylla også er en form for katarsis. Og det er ikke det at kraftige assosiasjoner til flatfyll blant russ nødvendigvis betyr kroken på døra for et musikkprosjekt. Tvert imot kan det føre til heftige salgstall. Men jeg innbiller meg at det å sette seg i en situasjon hvor du risikerer å bli utfordret til techno-battle av Scooter, er farlig for kredden også i drum’n’bass-miljøet.