ÆRBART: Anmelderen mener norsk film når nye høyder med _Izzat_.

Respekt

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Regi:Ulrik Imtiaz Rolfsen

# Izzat

# (Norge, 2005, Filmkameratene AS)

Danskene har gjort det med suksess i en årrekke. Nå kommer den første norske gangsterfilmen. Izzat tar seerne med inn i en brutal, men likevel autentisk underverden. Til tross for sin råskap har filmen også sentimentale undertoner, og budskapet kommer frem uten moralisering. Filmens ypperste appell er at den tilfører sjangeren noe nytt. Og den er norsk!

Den visuelle reisen starter i 1982 med tre unge gutter som vokser opp i det pakistanske innvandrermiljøet i Oslo. De drømmer om å bli noe annet enn trikkeførere for Oslo Sporveier. Hovedpersonen og fortellerstemmen er Wasim (Emil Marwa). De tre lett påvirkelige guttene lokkes inn i et hardkokt kriminelt miljø gjennom gjengen East Side Crew ledet av den skruppelløse Saddiq (Daud Mirza). Ære og respekt er drivkraften. Barnestreker erstattes av narkotikahandel. Fart og spenning preger hverdagen, og de er konger på byen. Vendepunktet skjer når Wasim blir bedt om å ta livet av sin beste venn.

Izzat er sjokkerende ærlig og nådeløs. Den er imponerende i sin allsidighet og fremstår som mer enn ren action. Riktignok henter den åpenbart mye inspirasjon fra kjente mafiafilmer, men er også nyskapende gjennom skildringen av et nytt miljø.

Ikke bare dop og damer preger seeropplevelsen, men også følelser av anger og avmakt. Wasims anstrengte forhold til familie og religion gjør ham distansert og sårbar. Han vikler både seg selv og sine nærmeste inn i en ond sirkel. Kampen mot sin egen skyldfølelse blir like tung som kampen for å bryte ut av miljøet. De første tallene på bilskiltet hans er 666, som subtilt og effektivt antyder problemstillingen. Man får likevel sympati med ham og ser hvor lett man kan falle utenfor et statusstyrt samfunn. Dette tilfører filmen aktualitet og allmenngyldighet. Izzat berører deg med sine sentimentale undertoner. Det er ekte og kompromissløst som livet selv. Glimrende debut på lerretet av Rolfsen som strukturerer filmen vel og krydrer den med et skikkelig rocka musikkspor. Noe rufsete skuespill enkelte steder og den mindre troverdige gangsterskikkelsen Kula overser vi derfor glatt. Respekt!

Powered by Labrador CMS