retrognomicon

Jeg får vel starte med å si noen ord om den evinnelige retroproblematikken: Det er greit å holde seg til læreboka, bare man spiller den fillete.

The Grand starter langt mindre bastant, men desto mer fortellende – den lille myke pipelyden man kan høre på starten og slutten av en kassett varsler noe som høres ut som et slitt gammelt Maxell-opptak fra `72 eller noe. The Grand er krampeautentiske og har skrudd debuten sin skikkelig styggfint.

Røret medvirker til å understreke et sentralt, om enn selvfølgelig poeng ved bandet: De er et band. Kicket er kollektivt, de feteste delene av lydbildet er de hvor man nærmest ikke er helt sikker på hvilket instrument det er man hører.

Man kan for så vidt også si at kollektivet er en akilleshæl for The Grand. I den grad skiva har svake låter, er det når de høres ut som første og beste riff på en for øvrig feit bluesjam, ting som ligger litt for lett under fingra til gitarist Amund Maarud.

De er best når de kompliserer ting, enten det er gjennom psykedeliske innfall, vokale anstrengelser eller riv røskende gitarsoli. Da når The Grand fort høydene de søker, der ekstasen overskygger anakronismeanklagene, hvor det ikke spiller noen rolle om det står en Lexus eller Amazon i garasjen. Da er retroen deres pur Rock og ikke, du vet, Wolfmother.