Rollemodeller vekker sterke følelser

Hadia Tajik (red.)

Svart på hvitt

Tiden Norsk Forlag (103s.)

Svart på hvitt er 14 individuelle historier, skrevet av 14 individer. Hensikten med boken er å la «mennesker som skal være med på å forme det moderne Norge» slippe til med sine fortellinger; som Hadia Tajik skriver i forordet.

«Unge svarte mennesker trenger sterke og positive rollemodeller. Og hvite nordmenn har godt av å få utfordret sitt syn på mennesker med en annen hudfarve.»

Dette sitatet hentet fra bidragsyter Hannah Wozene Kvam er kort og godt hvordan jeg opplever boken. Utvalget av skribenter er sterkt. De skriver gjennomgående godt, og beskriver mange situasjoner og problemstillinger som er totalt ukjent for meg – en hvit nordmann. Fra rasistiske utsagn på gaten til overbeskyttelse av lærere på skolen. I tillegg har også mitt vokabular og min personkjennskap blitt utvidet. Jeg har fått høre om «wannabe-nordmann», «køs» og «Ki-Swahili». Personer som «Pablo Neruda», «Christian Ernst» og «Riz Khan». For de fleste hvite nordmenn tror jeg personene og meningen bak ordene er ukjente.

Noe av fokuset i boken er å få frem at ikke-hvite nordmenn er en gruppe med individuelle mennesker, som fortjener å bli behandlet som individer. For de fleste høres dette i prinsippet greit ut. Men hvem kan med hånden på hjertet si at de aldri har reagert annerledes mot noen med en annen hudfarge? De som kan si «jeg» på dette har min respekt, for det klarer dessverre ikke undertegnede.

Det er sjeldent en bok har klart å få frem følelser i meg på en slik måte. Harme over hvordan mennesker behandles, smil over evne til ironi og humor, men ikke minst tristhet. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med er likevel glede. Jeg føler glede fordi disse personene har sagt seg villige til å dele sin historie, og jeg tror mange av rollemodellene for minoritetsungdom Hannah Wozene Kvam etterspør har gitt et bidrag her. Med det vil kun tiden vise. Jeg har i hvert fall funnet noen personer å se opp til.