Ros med modifikasjoner

( )

Playground

Sammenlignet med det forrige albumet

Ágætis byrjun er ( ) mindre melodisentrert. De gode fengende melodiene, som «Svefn-g-englar», er ikke så sentrale som de var på det forrige albumet, men det er nettopp dette som gjør ( ) til et steg i riktig retning for Sigur Rós. Vekten ligger ikke lenger på melodiene, men på stemninger formidlet gjennom musikalsk helhet. Allerede på åpningssporet får du følelsen av at du ligger ensom langt inne i det snøkledde islandske platålandskapet og stirrer opp på den krystallklare polarhimmelen. Jónsis svært så fremtredende vokal glir inn i lydbildet og fungerer mer som et melodiinstrument enn en tekstformidler, noe som bidrar sterkt til albumets mystiske og kjølige utstråling.

Lange sanger kan være et effektfullt virkemiddel brukt på riktig måte, men det kan også miste sin effekt ved misbruk. Platens korteste sang er på 6.33 minutter, og man kan ikke unngå å spørre seg selv om dette er et bevisst virkemiddel eller mangel på evne til å begrense seg. Og det er ikke i alle tilfeller jeg lar tvilen komme Sigur Rós til gode.

Sigur Rós er på ingen måte noen sprudlende geysir av originale tilløp på ( ). Det er absolutt fremgang for Sigur Rós, og det er klare høydepunkter som for eksempel åpningssporet (arbeidstittel; «Vaka») og det mer orkestrerte syvende sporet (arbeidstittel; «Daudalagid»). Men for de som synes Sigur Rós er litt for sært, er ikke dette noe sted å begynne.