Rosa lykke

Pudder? Pudder! eller: Sleeping Beauty in the Vally of the Wild, Wild Pigs

Gyldendal Norsk Forlag, 255 s.

«Ni Hao!»

Tor Åge Bringsværds nye bok

Pudder? Pudder! er en fremtidsroman som forener George Orwells 1984 og Kurt Vonnegut i rosa pudder. I fremtiden har teknokratene vunnet, og vi kan manipulere omgivelsene og vår egen kropp etter vårt eget ønske. Oslo er gjort om til en fornøyelsespark som heter «Gamle Dager», hvor man kan oppleve hvordan ens forfedre levde før de «store fjernkrigene». Der kan man blant annet spise lapskaus, late som man er på shopping og se på de skiftende årstidene fra Aker Brygge.

Ikke alle ønsker å leve i den kunstige verden, og en terroristorganisasjonen som blir kalt for «naturfrikerene» kjemper mot det de oppfatter som en tankeløs utviklings- og teknologitro styrt av globale profittsvin.

Boken er skrevet 250 år frem i tid, og er forfattet av hovedpersonen, P, som er gammel nok til å være født «den gangen hele verden gikk med beisbålkæps og jins.» Jobben hans er å lage handlingsriss til romaner som blir gitt ut på noe så gammeldags som papir. Ifølge P er menneskene egentlig en flokk griser som har rømt fra en binge på klode BX 314. Der ble vi styrt av noen vesener som heter zik-zakere, og nå, etter tusenvis av år, har de funnet oss. P skriver for å holde fast på en virkelighet som stadig overkjøres av en virtuell verden. Alt kan forandres, og det eneste som kan fortelle om identiteten vår er en liten databrikke som alle har implantert.

Fremtidssamfunnet til Bringsværd er mistenkelig likt vårt eget, og boken forteller mye om vårt samfunns muligheter og farer. «I dag ble det sagt at Norge har tjent ørtitretten milliarder (eller noe sånt) mer enn forventet. (...) Men ingen faller hverandre om halsen av den grunn. (...) Hver gang Norge blir rikere blir vanlige folk fattigere».

Først og fremst forteller Bringsværd om et menneskes forsøk på å orientere seg i en verden full av profitt- og maktgriser.

Bokens styrke ligger i Bringsværds fantasi. Historien, som han fyller med sitt eget særpregede språk og sine særpregede uttrykk, bærer preg av den galskapen som har gjort Bringsværd til Norges fremste fremtidsskribent.

Bringsværds fortellerglede går tidvis ut over utformingen, og språket lider ofte under hastverket med å fortelle historien. Noe man ikke nødvendigvis behøver å beklage. For det er nettopp i den frie stilen Bringsværd får spillerom for sine ideer. Hvert kapittel er pudret med små sitater, som dette fra George Christoph Lichtenberg:

«Den hadde den virkning bøker vanligvis har. Den gjorde de dumme dummere, de kloke klokere og alle de andre forble uforandret.»