Rotmo mot røkla

Hans Rotmo

Sendebudet

Aschehoug (247 s.)

At det unge avisbudet Winston Gran blir verdensberømt for oversettelsen av Kjerringa med staven er ganske utrolig. At Hans Rotmo begår en roman inneholdende en klasseanalyse og en god porsjon humor er derimot både trolig og faktisk.

Winston Gran er tittelens sendebud. Vi får presentert hans memoarer supplert av ymse avisnotiser vedrørende hans mystiske død. I en visjon får unge Winston fortalt av en stenstatue at han er et sendebud. Etter diverse krumspring forfatter han sin klasseanalyse, hvor forsorgsklassen (inkludert studentene) og arbeiderklassen blir kraftig kritisert for en snyltende holdning og posisjon nedstammet fra slavearbeidere. Motivene kommer på løpende bånd i handlingen; fadermord, erotisk vekkelse, verdensberømmelse, familiefeider og fest på lokalet i Trøndelag. Selv om det skjer mye er det Winstons tanker om vårt samfunn i en sosialistisk og etterhvert eksplisitt tranmælsk tradisjon som opptar stordelen av tekstplassen.

Hans Rotmo har gått fra trivelig halvveis ironisk og revolusjonær bøgda-arbeider-visekunst i Vømmøl til bonde-sarkastiske «hiv dæ neri grisbingen og pul dæ bakant»-vulgariteter i teaterstykket

Bønder i solnedgang. Nå sparker han mot alt som står laglig til for hugg. Han er også en fremragende humorist og entertainer. Boka er en klassisk komedie fylt av underfundig satire, gøyal slapstick, og faktisk en del flotte og vindskeive aforismer. Den utviser også en samfunnsanalyse som er fornøyelig i sin form, klarttenkende og langttenkende i sitt innhold.

Unge Winston Grans diskurs er rett frem, ærlig, ofte spissformulert og fri for dveling. Således blir teksten betegnende for et ungt opprørsk sinn, selv om troverdigheten svekkes av at tvilen litt for sjelden skimtes i hans røst, og at hans betraktninger av og til virker noe umotiverte og bråmodne. Winston opplever også hendelser som synes umulige og begår handlinger som ikke henger på greip. Og da ender vi opp med renskåren ironi uten dobbelt bunn, selv om Winstons tanker ofte er skarpe og velfunderte. Om det er her Rotmos meninger skinner igjennom, synes jeg han skyter seg selv i foten ved å fremstille et totalt tulleruskt subjekt.

Det er fristende å dra en sammenligning til Cervantes\' Don Quijote, som i sitt vanvidd og absurditet likevel etter hvert står frem som en helt. Men der Cervantes lar det henge noe heroisk over Quijotes riddergalskap, dreper Hans Rotmo sin helt ved å avsympatisere Winston Gran mot slutten av boken. Dette dreper ikke boken, men jeg synes Rotmos uttalte prosjekt kommer frem like mye på tross av som på grunn av hans romangrep.

Likevel leste jeg Sendebudet med stor fornøyelse, på grunn av Rotmos samfunnsanalytiske og humoristiske vidd. Og det er befriende å lese en romandebutant som ikke skriver navlebeskuende om handlingslammende angst, men om hvordan verden fungerer og hvordan den bør fungere.