Rufsete, elegant, ildfullt

Det usedvanlig gode oppmøtet på Amatøren tyder på at mange har sett fram til denne kvelden. Og i det Schnabelkäse åpner ballet, forstår vi at de som har ventet skal få. For, som fotografen bemerker, dette er et overraskende bra «oppvarmingsband». Schnabelkäse er husvarme på studentpuben, noe som skinner gjennom i opptredenen deres. De spiller melodiøs rock med bra driv, og veksler mellom tekster på norsk og engelsk. De norske tekstene var dessverre ikke akkurat av det minneverdige slaget: Du er en hvit engel, hvit som snø, du gir meg alt jeg trenger. Muligens like greit å holde seg til engelsk. Mot slutten av seansen smeller imidlertid bandet til med en improvisert jamming på bass, som det står respekt av.

Etter pausen overtar mer glamorøse Wolfgang Pop scenen. Vokalist Jon Are Uhnger tar publikum i sin besittelse på dandyvis, med fasjonabel dress, blomst i knapphullet og et aldri så lite sort skjerf rundt halsen. Stemmeprakten er det ikke noe å si på. En venninne av meg får assosiasjoner til Pete Doherty, selv om Uhngers image formodentlig er noe annerledes. Samspillet bandmedlemmene imellom er fabelaktig. Wolfgang Pop serverer et svulstig lydbilde med kule bassriff, og i mine ører lurer arven fra Joy Division i bakgrunnen.

Det er likevel kveldens hovedrett, det rutinerte bandet Now We’ve Got Members, som utgjør høydepunktet. Bandet med det ironiske navnet stiller mannsterke på scenen og får øyeblikkelig stedet til å svinge med sin sigøyner/klezmer-inspirerte musikk. Flere publikummere rocker foran scenen til de muntre, etniske rytmene, og lar seg rive med av en ellevill saksofonsolo. De mer innviede synger også med på refrengene. Bandet er åpenbart på hjemmebane, og rundt midnatt munner konserten ut i en full utblåsning. Rufsete Schnabelkäse, elegante Wolfgang Pop og ildfulle Now We've Got Members har sørget for en festkveld av de sjeldne.

Eller, som en begeistra fyr formulerer det når han skribler på presseblokka mi i et eksaltert øyeblikk: Det herre va sjitbra!