Russerevy på psykologisk
Arv og miljø, faghistoriske skjeletter i skapet og instituttets begredelige økonomi preget psykologistudentenes egen revy.
Teatergruppa Morrari er litt som en blanding av Saturday Night Live, Dizzie Tunes og Faggarevyen. Eller noe midt i mellom Reisen til julestjernen og Åpen post, med et hint av Schrødingers katt, om man foretrekker referanser fra NRK. Det er andre året Morrari setter opp revy i Sophus Lies auditorium. Fjorårets forestilling var en formidabel suksess, og lista var lagt høyt før årets utgave, Instant Psychology.
Revyen inneholder alt en god revy bør inneholde. Sketsjer, dans, sang, morsomme kostymer, liveband på scenen og forhåndsproduserte videosnutter. Innholdsmessig er det mye fag, så litt internt blir det. Den er av, med og for psykologer eller nært relaterte. Min egen kognitive dissonans toppet seg under en parodi på Ringenes Herre der handlingen var lagt til hjernen og Sam og Frodo jages av en epileptisk balrog. Her skjønte jeg fint lite. Men publikum lo seg skakke, så jeg lo med. For ikke å virke helt dust.
Eksempel på innslag selv lekfolket kunne forstå, involverte den frimurerlosjeaktige konspirasjonsgruppen Freudianerne – åpenbart har disse makt til å skalte og valte med hele psykologifagets midler – som vedtok å bytte ut alle fagutdannede psykologer med billig, østeuropeisk arbeidskraft med hammer og skrutrekker. Leve lobotomien! Alt dette for at de selv skulle få råd til kokosbarnslig. Oops, jeg mente kokosboller. Herlig barnslig.
I en episode av Luksusfellen fikk vi vite hvordan instituttstyrer Fanny Duckert ser for seg at Psykologisk institutts økonomiske krise skal løses: Kutt i teknisk utstyr er OK, kutt i undervisning er OK, men det estetiske budsjettet blir som det er. «For puppene mine får dere aldri!» utbøt en fortvilet Duckert. De innvidde vil forstå.
Revyens mest folkelige innslag var nok det der laboratoriedyrene får sin hevn over forskerne: «Nå er det vår tur til å gi støt!» Et annet høydepunkt var arv og miljø-debatten pakket inn i Grease-melodien «The one that I want». Den forsonende moralen var at arv og miljø hører sammen. Som John Travolta og Olivia Newton-John.