Rytmisk minnebok

Clown Town

Cappelen (172 s.)

På coveret, et barnebilde, av Pedro, med slips og kjemmet hår. 70-tallstapet. Det er hit han reiser, låtskriveren og frontfiguren i bergensbandet Sister Sonny, med en diktsamling og roman på samvittigheten, til barndommen, en oppvekst i Chile, men også på Kolbotn, til erindringer om gammel (og ny) kjærlighet, fars historier fra hjemlandet, lengsel og sorg. Alt skrevet i åpen fri form, med rytme, hele tiden rytme. Masse luft mellom ordene der komma ikke yter rettferdighet. Musikalitet kalles det kanskje, og Pedro er musiker, både i referansene og flow ... «Hvordan låter kvikksølv (Zimmermann) ».

Mest minneverdig; «To fotografier 1983-1997», som man kan bli fristet til å kalle diktsamlingens hovedverk, fordi det føles mektig, både i størrelse og komposisjon, men også fordi det summerer opp boken som helhet. De fleste ledemotiver går for eksempel igjen; «Mitt navn er bug», «NYC» og «Klown Town» (med K denne gangen), hvor Charlie Parker etableres tidlig i diktet, for å holde rytmen kanskje, for Pedro drar av gårde i beat-stil, i et høyt tempo av assosiasjoner, repetisjoner og en cool man må være korpsmusiker for ikke å digge.

Likevel måtte boken vente på meg, til et plutselig snødriv eller akutt tilfelle av mild kjærlighetssorg. Det var nødvendig for å holde meg konsentrert, være motivert for lesingen. På første forsøk var nemlig setningene mest av alt kun vakre setninger, som fløt så fint av seg selv at jeg til slutt ble usikker på om jeg hadde lest eller bare glemt at jeg leste.

Men best likte jeg følelsen etterpå; et ønske om å bli snillere. Verken mer eller mindre.