Så forferdelig stort

En innrømmelse: Jeg er litt skuffa. Vet ikke hvorfor jeg hadde så forbanna store forhåpninger til akkurat dette bandet, det er jo egentlig litt urettferdig. Men saken er nå en gang den at Heroes & Zeroes, til tross for dritbra trommis og bunnsolide vokalprestasjoner, ikke evner å gi meg ordentlig gåsehud én eneste gang på debuten Strange Constellations.

To sitater: I wanna be everywhere all the time. Det er ikke noe feil med ambisjonsnivået til Heroes & Zeroes. De er nærmest manisk episke, langstrakte ekkobelasta gitartrakteringer og forpinte klagesanger til ende. Dessverre får de mer rett enn de aner når de på den forøvrig fete «Thin Line» slår fast at There’s a thin line / dividing you and me. Tynn, men betydelig.

Tre åpenbart talentfulle karer, med blikket festet mot store stadioner og massiv radiorotasjon, uten blikkontakt med lytteren. Samspillet funker, de kjenner hverandre godt, men jeg blir ikke kjent med dem. Produksjonen er slick som eff, musikken er så glimrende innpakka at det er vanskelig å trenge inn til kjernen. Selv U2 brukte noen år på å bli like pompøse som U2.

Fire grunner til å bry seg: 1. De herjer live. 2. De har sikkert bare godt av å møte veggen. 3. «Cellophane» er en kickass låt. 4. Delayboksen går sikkert snart tom for batteri.