Så lenge det er vondt ment

Dimmu Borgir vekselvis tramper og sprinter avgårde i det symfoniske svartmetallganglaget de har hatt siden starten i 1994. Ingen drastiske nye påfunn her i gården, for så vidt en ærlig sak når musikken blir bedre for hvert album. Ett ledd i denne prosessen er å erstatte synthesizere med symfoniorkestre, en nødvendig videreutvikling av et lydbilde som hvor synthen kun har blitt brukt til å herme etter andre instrumenter.

Dimmu Borgirs svartmetall er pompøs i alle aspekter. Orkesterarrangementene låner fra både skrekkfilmmusikk og Wagner. Gitarist Silenoz poserer som pervertert prest på et av bildene i coveret. Noen av tekstene er på norsk og skrevet i et merkelig, arkaisk språk. Her fra «Allehelgens død i helveds rike» (sic): Utspente vinger over Mørkets dype svelg/Satt til verden for å meske seg/Med pest og død/Fråtsende i synd og hor.

De muntre melodiene fra tidligere skiver er nesten helt borte, i det minste går ingenting i dur. Noen steder, som i starten av ovennevnte låt, titter til og med et fett gitarriff frem mellom all den symfoniske staffasjen. Til tross for sin stadig mer maksimalistiske estetikk, makter Dimmu Borgir samtidig å bli progressivt grimmere, i hvert fall musikalsk sett. For dem som har vokst opp med svartmetall, slik som denne anmelderen, er det en viss trøst når ungdommens esoteriske dødsdyrkingsmusikk dukker opp mellom sjampo- og bleiereklamer på tv. Og som en gest til magiske svunne tider, avsluttes skiva med en låt av svartmetallens djevelfar, Bathory.