Så nær

Bokhandleren i Kabul

Cappelen (283 s.)

Våren etter at talibanregimet falt bodde journalist Åsne Seierstad hos en familie i Kabul. 13 mennesker stuet sammen på tre rom, det tar ikke slutt etter 100 dager. For dette er virkeligheten, eneste mulighet til å komme seg vekk er å gifte seg. Det er denne familien

Bokandleren i Kabul forteller om.

Vi følger Mansur, sønnen på 17, sitt første døgn borte fra familien. Jenta Leilas tafatte forsøk på å skaffe seg et liv utenfor leiligheten. Og jeg vet det er sant: Leilas kamp foregår ikke på papiret, men på den andre siden av jorden. Jeg lurer på om Mansur fremdeles smugrøyker og sjekker opp burkaer i farens bokhandel.

Siden det beste med boka er sannheten, skulle Seirestad holdt seg til den. Det er ikke overbevisende når hun forteller hva bokhandler Sultan Kahn tenker idet han lurer seg over fjellpasset på vei mot lukrative kontrakter og sin forsmådde første kone. Det virker også merkelig at Seierstad har også valgt å skrive hele boken, bortsett fra forordet og etterord, uten å nevne seg selv. Når hun er fjerdemann i bilen på vei til pilegrimsparty, er det ikke troverdig at hun ikke er med i ordvekslingen.

Når en bok selges under etiketten familiedrama, må den tåle å bli sammenlignet med andre dokumentarromaner, som Ville svaner. Sistnevnte klarte å gi sannheten en komposisjon og språklig spenning som Seierstads bok mangler. Boka mangler også grep som driver handlingen framover:

Likevel: Les! Burkaene har fått sjel. Afghanske menn er ikke lenger «nordallianse», «taliban» eller «sivile», men også en bokhandler som elsker afghansk poesi, tjener fett på å selge postkort til FN-styrkene og styrer eneveldig over sønner og koner. Men Seierstad må arbeide med språket før neste bok, eller gå tilbake til dokumentarsjangeren som hun behersket så bra i Med ryggen mot veggen, portrettboken hennes fra Serbia.

Dette er det beste jeg har lest om livet i Kabul. Synd det ikke er bedre skrevet.