Sædromantikk

John Alfheim

Darwins datter

Gyldendal (210 s.)

Hovedpersonen i

Darwins datter har en far fra Kina, men vokser opp

på en øy utenfor Volda. Der bruker han tiden på å fiske med sin jevnaldrende onkel og fryse ned all sæd han ejakulerer. En dag møter de Serena Vega, en ung kvinne som lærer de unge guttene om empiri og puling. Vega er en utopisk figur, datter av en forsker ved navn Charles, og således en slags naturvitenskapens kristusskikkelse. Det blir selvfølgelig onkelen som stikker avgårde med Serena, mens hovedpersonen må nøye seg med å ha henne som bestevenninne. Han får det rett og slett ikke til å fungere da hun forsøker å suge ham. Isteden blir de åndsfrender som benytter enhver anledning til å diskutere vitenskap og særlig Darwins The Origin of Species.

Det er likevel ikke de diskusjonene om evolusjon som fenger

mest i romanen. Noen av de mer svulstige metaforene blir sågar ofte pinlige. Man blir ikke nødvendigvis rørt når hovedpersonene tømmer sin komplette sædsamling i en bresprekk på viddene. Hei, Alfheim! Du skal ikke la din sæd gå til spille på jorden.

Når det er sagt, finnes det lyspunkter også. Forfatteren har bakgrunn som filmregissør og bruker sin kunnskap om film både i det litterære språket og på romanens strukturnivå. Alfheim mestrer vekslingen mellom fortid og nåtid stilsikkert, og klipper to forskjellige hendelsesforløp sammen til en ny historie, henholdsvis den smått surrealistiske barndomsskildringen og den mer realistiske presens.

I nåtiden sitter hovedpersonen på Saga kino og bivåner filmen Darwins datter, regissert av hans onkel og barndomsvenn, med sin bestevenninne og store kjærlighet, Serena Vega på rollelisten. Filmen deler altså navn med den faktiske romanen, men er også delvis biografisk, basert på hovedpersonenes liv og ideer. Således fungerer filmen på et metanivå, på lerretet gjennom hovedpersonens øyne. Alfheim påminner oss om at det alltid finnes minst to versjoner av en historie, og at den hovedpersonen forteller ikke nødvendigvis er den sanne.

Darwins datter byr på interessante fortellergrep, men ender som en noe tafatt historie om kjærlighet.