Sammenbrutt

My Dark Places er uomtvistelig «genuint», i den forstand at det virker som ufiltrerte førstetagninger av en mann som ikke er overvettes interessert i å synge rent eller å ha et band med perfekt timing, og som synger sine egne sanger om stort sett hva det måtte være som falt inn i hodet hans på et eller annet tidspunkt da han tilfeldigvis hadde en penn og noe å skrive på, kanskje en serviett eller et skjorteerme eller ryggen til et eller annet kvinnfolk han våknet opp ved siden av.

Dessuten skal det liksom være comebackalbumet til Television Personalities, et av de femti favorittbandene til Kurt Cobain, eller i hvert fall comebacket til låtskriver og vokalist Daniel Treacy, som digger Velvet Underground og virkelig var genuint stor i de rette kretsene tidlig på åttitallet, lenge før han ble narkoman og nevrotisk og kastet ut av sitt eget band og sporløst forsvunnet, ja faktisk, fysisk borte fra alle han kjente, og siden gjenoppdaget, Gud vet av hvem, på Internett, av alle steder.

Og det er ikke vanskelig å ønske at Treacy skal klare det, klare å vise dem alle sammen, og noen ganger tror du nesten at han skal klare det, «I hope you’re happy now», «You kept me waiting too long», men ærlig talt, «All the young children on crack», «Velvet Underground», hva i helvete er det du driver med, Daniel?