Sanger fra kjelleretasjen
Gluecifer
Basement Apes
Sony
– Ja, men det er bra festmusikk da.
Kjelleraper. Basement Apes. Navnet har de fra
Basement Tapes, ei plate som består av en lang fest Bob Dylan hadde med The Band i 1967. Han var nettopp restituert etter en livstruende motorsykkelulykke, og låtene som kom ut av festen var en mer rett frem og leken Dylan.
Basement Apes har også høy partyfaktor og går rett på sak, men har mer til felles med en motorsykkelulykke enn med Bob Dylan. Røttene til Gluecifers musikk finner vi midt på 70-tallet. Vi snakker ZZ Tops tidlige boogierock-bravader og AC/DCs høyenergiske enkle og riffbaserte rock\'n\'roll. Gluecifer har latt uttrykket hardne til og kokt vekk den tydeligste blueslukta. Mange kjenner og digger bandet fra før, gutta har vært blant Oslos store undergrunnshelter i en god stund. De har siden sin første utgivelse i 1995 sluppet tre langspillere på diverse småselskap. Nå er de tatt inn i det gode (eller iallfall store) selskap (Sony), noe som har gitt plata en proff og ganske fin produksjon. Svorne fans trenger ikke være redde for at evolusjonen har tatt luven av apene. Vel har de et par låter av det roligere slaget, vel har de lurt inn strykere, men ellers er alt ved det hardtslående gamle. Du har sikkert hørt singelen «Easy Living», en herlig rocker som pøser på så det lukter svidd, og ikke gir deg tid til å se deg om etter mening.
Gluecifer spiller en slags drittsekk-rock der kun de sterkeste riffene overlever og det mest basale utrykket gjelder. Faren er så klart at en ikke kan ta noen sjanser. Det enkleste er jo pistol, og den er blitt avfyrt av bedre skyttere tidligere. (AC/DC, Motörhead osv.) Det fungerer når de gjør det med overbevisning, og det evner de for eksempel på «Easy Living» og «Reversed». Men når rock-attituden synes oppkonstruert, som på «Brutus» og «Powertools and Piss», faller prosjektet flaut til jorden. Av og til er det vokalen som ikke overbeviser, av og til er det gitarriffene som virker daffe og daterte. Bass og trommer fremstår som stødigst og stiligst, men Universitas har dessverre ingen spalte som heter Bra Trommis. I norsk forstand er Gluecifer i hardrockens toppsjikt, men sparker svakere enn Turboneger og kjedeligere enn Cadillac.
– Det er ikke så farlig, det er jo bare aperock.
Ja vel, vi sier det, ufarlig.