Sant nok

Vitenskap og religion trenger den energien de kan få fra hverandre ..., skriver Berg Eriksen, og understreker samtidig grunntanken i essaysamlingen

Kors på halsen: Det mange betrakter som en kamp mellom en vitenskapelig Sannhet og en religiøs Sannhet er i realiteten en kamp mellom ulike sannhetstyper som ikke behøver å utelukke hverandre. Vitenskapelig kreativitet har sitt utspring i religionens grensesprengende tenkemåte, hevder Berg Eriksen, og advarer mot et for sterkt skille mellom er og bør.

Hvordan begrunner han så dette?

La det være sagt: Å behandle så diffuse og innholdsrike begreper som religion og vitenskap kan ikke bli annet enn synsing dersom et noe større publikum skal nås. Derfor byr ikke Kors på Halsen, forøvrig et uttrykk som henspiller på menneskets ærefrykt for Sannheten, på dypere analyser og gode begrunnelser. Vi har å gjøre med betraktninger, ikke sterke argumenter. Så får da filosofene heller gremmes.

Som idéhistoriker begrunner Berg Eriksens indirekte sitt standpunkt gjennom en grundig beskrevet reise i vitenskapens og religionens historie, grovt inndelt i tre mennesketyper. Det førmoderne mennesket dyrker blant annet ideen om at Sannheten avdekkes først ved Paradisets porter. Det moderne mennesket går inn i opplysningstidens tro på vitenskapens Sannhet og religionens overflødighet. Mens vi ettermoderne mennesker sliter med de velkjente klisjeene pluralisme og bristende illusjoner.

Berg Eriksen skriver både lærd og godt, men til tider skjemmes teksten av for mye patos og slitte metaforer. Jeg sitter heller ikke igjen med følelsen av å ha lest noe nytt; at menneskene trenger både religionens søken etter mening og vitenskapens kjensgjerninger er ingen oppsiktsvekkende holdning.

Men: Kors på halsen er en kultiverende bok. I så måte må den også være akkurat hva det postmoderne mennesket etterlyser.