Seig, seig, upolitisk rock
Black Debbath Welcome to Norway
Duplex records
Intervju med Lars Lønning
Dette er en plate jeg har ventet lenge på. Så sakte som de spiller på denne platen er det heller ikke vanskelig å skjønne at det tok lenger tid enn vanlig å bli ferdig. Faktisk er det ett av ankepunktene mot platen, at den i motsetning til debuten
Tung, tung politisk rock har lave verdier på den variabelen som heter aggresjon.
Først litt terminologi. Stoner metal er egentlig en form for Doom metal. Den blir kalt Stoner fordi den er mer rockorientert enn vanlig Doom som gjerne er litt klassisk orientert. Vokalen på Stoner er ofte lys, litt Ozzy-aktig. Dette kan ivrige fans diskutere lenge, men resultatet er som regel skikkelig seig musikk.
Debuten hadde uansett Stoner metal i flere tempi og vokal i flere leier. Denne gangen er det nesten bare sakte Stoner metal med Ozzy-stil på vokalen. Hele Welcome to Norway høres nesten ut som sangen «Problemer innad i Høyre» fra den første platen.
«Mongo Norway» og «Traditional food» er vel egentlig de eneste sangene som pumper skikkelig. Ja, liveopptredenen på Betong tidligere i vinter pumpet jo også skikkelig.
Nå må det sies at hver eneste lille datahull på platen har kvalitet. Om man lytter mellom høyttalerne dukker det opp nye ting i sangene hver gang man hører dem. Fete melodier, men de hadde kommet mer til sin rett om de var mer ulike.
«The four Big Ones» peker seg ut med et spennende sluttparti som, om jeg kan få legge til en obskur referanse, høres mistenkelig ut som norske Arcturus.
Tekstmessig er det som før, bortsett fra at politikk og leserbrev-retorikk er erstattet med turistinformasjon av tvilsom verdi fra guide Lars Lønning. Det er artig, men mer ren kødding med norske fenomener enn den forrige platen som ofte var satire på meget høyt nivå.
Dette er antageligvis en plate som vil appellere til mange metallere og Gartnerlosjen-fans. Jeg havner i begge kategorier, så for min del er platen endelig god nok. Men jeg vil ha mer aggresjon. Bitch!