SEIG SOVEJAZZ

«This is what I see when I sleep», står det i liten skrift bakpå coveret som Nils M. Larsen (aka Lama) har photoshoppa selv. Papirbiter, røde trær og svarthvittbilder av flere trær utgjør collagen som skal uttrykke hans debutlangspiller visuelt. Og dette er «what he sees when he sleeps». Hva faen! Hvem sier noe sånt? Om musikken skriver han at «these were my thoughts when I was 20». Sannsynligvis hadde også jeg strødd rundt meg med jålepoesi om jeg òg mestret tangenter.

Men nok om coveret. Musikken er jo litt viktig, den òg. Låtene må være laget i et innbitt håp om originalitet. Til tider mislykkes det, i stor grad fordi det allerede finnes et Jaga Jazzist. Platas førstelåt, med messingmoll-melodier som låter altfor kjent, høres rett og slett ut som en cover. Utover i skiva er det heldigvis mer variasjon, tidvis også noe hardere og mer progressivt, med mer hell. Blant høydepunktene er det triste og lekne dobbelverket «Man:Machine» og «Machine:Man», hvor den seige elektrojazzen fenger bra. Det klinger litt sjostakovitsjk (spesifikt som jazzsuite-schlageren «Russisk vals») – en ganske heldig kobling.

This was my conclusion when I was too young to review music: ålreit skive, men i størst grad egna til å gi Blå-pilsen sin nødvendige bakgrunnsmusikk.