Selvopptatthetens pris

Dyp rød 315 (roman)

Gyldendal (206 s.)

Ofte er jeg glad jeg ikke er pike. Rett og slett fordi det virker for vanskelig. Ekstra vanskelig hvis man lar behovet for å dyrke sin egen skjønnhet gå så langt som hovedpersonen Gina Beck i Helene Uris siste bok. Tittelen

Dyp rød 315 er hentet fra et leppestiftmerke.

Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes menn som er i en lignende situasjon. Narsissismen krysser definitivt kjønnsgrensene. Men for Gina har det alltid vært et vanskelig mål å være pappas lille prinsesse.

«Jeg elsker å speile meg», sier hun. Hun er sykelig opptatt av utseendet, og videofilmer seg selv i alle situasjoner for å forstå hvordan hun fremstår i andres øyne. Hun velger kun venninner som er mindre pene enn henne selv. Hun fører lister over nesten alt hun foretar seg, og har utarbeidet en egen formel for å vurdere sine elskeres dyktighet. Selv de dyktigste blir dumpet etter kort tid.

Historien er fortalt gjennom en psykologs transkribering av møter med sin klient. Psykologens egne kommentarer er strøket – det er kun Ginas stemme som forteller den intrikate historien, som fra å fremstå som trivielle betraktninger fra en fullstendig overflatisk forbrukskvinne, utvikler seg til å bli en gripende og godt fortalt historie. En snedig bruk av antydningens kunst dytter historien fremover. Til slutt legges sannheten på bordet. Den smaker ikke godt.

Bokens forfatterinne er språkforsker ved Universitetet i Oslo, og språket i boken rokker på ingen måte ved hennes autoritet. Språkbevisstheten fremkommer også gjennom hovedpersonens egne betraktninger. Det er neppe tilfeldig at hovedpersonens far er professor i fonetikk.

Nå er jeg kommet til punktet der det kan være på sin plass å påpeke romanens svakheter. Det dropper jeg. Jeg er meget godt fornøyd.