Sexy språkskapelse

«Vi var tre unge drømmere./Vi hadde infiltrert byens/Mest velrenommerte kafé./Vi kuppet øyeblikket/Og ropte av full hals:/«Vi er den nye kraften! Vi er den nye pusten!/Vi er den nye vinen! Og den nye vinen skal sprenge flaskene!»

Nå har vinen vært lagret i ti år, og Bertrand Besigye, som i 1993 sprengte seg inn i norsk lyrikk med samlingen Og du dør så langsomt at du tror du lever, har samlet en ny dose manisk energi i bokform.

Krystallisert sollys er dikt og prosadikt, oder og dionysiske hyllester til ekstrem sanselighet, brandy, Bruce Lee, kåthet og livskraft: «Gled dere, dere ville mennesker! Vill dere, dere ville! Gled dere og vill dere, dere sprengkåte solkropper. Fordi dere er kraftfulle krabater som kan pule og hyle og le og sprenge dere utover all forstand i ekstase!»

Men under ekstasen ligger en uro og en fortvilelse. Dikter-jeget føler seg utilpass i verden, ser at menneskene lever på løgner og dødsangst, og har lite til overs for de konforme, de som ikke lever ut i det ekstreme. «Har dere sett De Unge Døde? De er denne ungdommen med oldingeutstråling, med oldingeresignasjon, med oldingeskrøpelighet i sinn og hjerte. Tankebanene deres går med krykker for ikke å kollapse!»

Leser en Krystallisert sollys som helhet, blir det særegne språket så mye, så voldsomt, at det nesten kommer i veien for utvikling og refleksjon. Men pokker heller, disse tekstene frir først og fremst til følelser og opplevelse; på sitt beste skriver Besigye så det formelig oser og renner av boksidene. Det er «puleskjønnhetspoesi» i ordets beste betydning.