Signal to sleep

Man kan både være særegne og ræva, høres ut som alle andre og ræva, rett og slett bare ræva og, du skjønner poenget. Man kan være ræva på mange måter.

White Willow er dyktige og ræva. Denne rare kombinasjonen gjør dem til et middelmådig band.

Alarmbjellene burde ha ringt når de kaller musikken sin for en blanding av 70-tallsprog og kunstrock. Hva er det, liksom? Hva får man når man blander ketchup og kaviar? Noe usmakelig.

Sirupsynth, gitarer og treblåsere beiset i ørten lag reverb, og en syngedame som prøver hardt å være hu i Nightwish eller Evanescence, preger denne suppa bandet har kokt sammen.

Overkrydret og overlesset etterlater musikken en etterklang i øregangene som er vanskelig å skylle bort. Ekkoet av skarptrommene ringer fortsatt et sted i mine indre øreganger. Og vær så snill, vær varsom med å bruke ord som «contemplate» og tekstlinjer som «The thrill of loving is gone». Du lurer kanskje han karen med Muse-t-skjorte, men du lurer ikke oss andre. Og dette gjelder alle som skriver.

De kaller musikken sin progressiv, men White Willow er så nærme noen progband har klart å komme musak. Dette er uengasjerende. Man føler ingenting. Skiva vekker ikke harme, skaper ikke glede, bare en skummel og stilltiende likegyldighet.

Og det er ikke ræva, men no ordentlig dritt.