SiO, min SiO

Filmavisens renessanse? Det er lov å håpe. I anledning 70-årsjubileet har i hvert fall Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) laget et drøyt 7 minutter langt filmavisinnslag. Raske klipp, dokumentarisk i stilen, en gøyal kommentator og korpsmusikk. Det vanlige, altså. Dels propaganda, dels postmoderne, ironisk skryt.

Vi følger en student som ankommer Oslo. Hverdagen er hard, riksdalerne holder knapt til en pensumbok, og den unge må finne røkte kjøttpølser i søppelkasser for å overleve. Men så ser SiO dagens lys, og handlingen tar en brå vending. Velferdstilbudene renner inn; lånekassen, studentboliger, bokhandel, barnehage og idrett, fram til i dag, da vi er så heldige å ha tilgang til både strøm og tacowraps.

Filmens morsomheter er like mange som SiOs velferdstilbud, og plottet er i høy grad tuftet på at noe går galt, som for eksempel at vår mann sklir på et bananskall, for deretter at SiO rydder opp. Som filmaviskritiker kan jeg ikke si jeg er overrasket over bruken av dette klassiske grepet, men det fungerer uansett også her.

Likevel, etter TV-ens inntog i hverdagen er det blitt langt mellom hver gang noen produserer filmavis, og jeg kan dessverre ikke utelukke at det bare er mitt savn etter nevnte kulturprodukt som gjorde at jeg syntes dette var så artig.