Sirkus-déjà vu

Det er ikke mange steder den merkelige luktmiksen av popkorn, sukkerspinn, svette og dyreavføring er en stemningsskaper. Men det er det på sirkus. Kontrastene mellom Munch-museet et lite steinkast unna, og Cirkus Merano-teltet i rødt, hvitt og blått er diger. Høykultur versus lavkultur, vil mange (med rette) si at det er. Men sirkus er jo moro da! Er det ikke?

Jo. Eller, det vil si: Det var moro. I 1989. Den gangen gikk jeg i barnehagen, og sirkus på parkeringsplassen ved Tøyen var et av høstens store høydepunkter. 20 år seinere er ikke gleden ved å sitte med en liten pose popkorn til 30 kroner inne i et klamt og 45 grader varmt sirkustelt helt den samme.

Cirkus Merano har det du forventer å finne på sirkus. «Ville» dyr (ikke løver, riktig nok), akrobater, sjonglører, slangemennesker og de obligatoriske klovnene. Problemet til Cirkus Merano er at jeg under showet til stadighet blir grepet av en déjà vu-følelse. Har jeg ikke sett at klovnen får den trompeten i hodet før? Dette er vel ikke første gang jeg ser disse akrobatene slenge seg rundt oppunder teltduken? Har jeg ikke egentlig sett alt dette før?

Svaret er at, jo, det har jeg. I 1989 var jeg en fire år gammel liten tass. Jeg har utviklet meg mye siden den gang. Det samme kan ikke sies om Cirkus Merano.

Spilles fram til 6. september.