
Sirkusindie
Have you fed the fish? (A.KA. All possibilities)
Twisted Nerve/Playground
Det finnes poeter som setter opp matriser over forekomsten av ord i boka de jobber med, på jakt etter et ord som bare brukes en gang, og som hele boka kan speile seg i og dreie seg om.
Samme fenomen kan gjenfinnes selv i romantiske komedier. I
Notting Hill, en sånn film som går på TV3 på søndager og som ingen planlegger å se, skjer noe av det samme. Filmen er oppkomme av florlett konversasjon og ubekymrede forviklinger, inntil Julia Roberts noe etter halvveis i filmen kommer inn i Hugh Grants butikk.
Han vil ikke ha henne. Han er redd for å bli såret. Hun spiller superstjerne, han en koselig bokhandler.
Og som sagt, inntil dette er filmen en oppvisning i florlett konversasjon.
Så sier hun:
– I\'m just a girl standing in front of a boy, asking to be loved.
Og så sitter du der da, trodde du så på en tullefilm, og nå er du rørt.
Et slikt omslag mangler helt på Have you fed the fish?. En trenger ikke bli rørt, et ord trenger ikke romme en hel diktsamling, men det må finnes noe som helheten kan gravitere mot. Albumet forgir å ha en slik låt: låt nr 8 av 15 heter «Centre peace» (sic), men den gir ingen ro.
På låta etter synger Badly Drawn Boy, eller Damon Gough, som egentlig han heter:
How can I give you the answers you need / when all I posess is a melody Problemet er ikke mangel på svar, problemet er mangelen på én melodi. Gough har ikke én, han har en skokk, han driver et hittegodskontor som tar imot enhver melodisnutt som popen har forkastet de siste 40 årene. Dette er hans andre album. Etter debuten var omkvedet at de omskiftelige låtene og innfallsåpne arrangementene ikke kunne skjule låtskrivertalentet; nå er det heller slik at arrangementene ikke kan skjule at helt mangler én låt, den låta.
Tidligere i år lagde Gough soundtracket til Hugh Grant-filmen About a boy. Da var han alene med gitaren og en håndfull gode låter. Nå har han fått med seg Tom Rothrock, som produserte Becks Mellow Gold og Odelay. Goughs album er like omskiftelige som Becks, men er umiskjennelig britisk, og med alle de skiftende låtene blir albumet utgangspunktet for en slags sirkusindie, der alt er lov, men ingenting rører.