Sisters are doing it for themselves

Sister Sonny

The Bandit Lab

Rec 90

De er fra Bergen! De er veldig produktive! Vokalisten er forfatter! De er ute med sitt fjerde album! Det er altfor langt! Det er ganske kjedelig!

Greit, det der med utropstegnene var et billig triks, men litt på nivå med det Sister Sonny greier på omslaget til sitt nye album, der de skriver: «a 2-record set on 1 compact disc». Tom retorikk er tom retorikk; et album som er for langt er for langt uansett om det er ment å avspilles i fire diskrete porsjoner.

Og nettopp det at albumet er for langt, er spesielt ille for dette bandet: Der andre for lange album allikevel kan romme en hit eller to, som en kan vende tilbake til, er

The Bandit Lab dessverre helt flat: Ingen låter skiller seg ut. Eller nesten: Den beste låta er inni en annen låt, og kommer to minutter ut i «Thank you robert». Og denne låtå inne i låtå synges til og med på spansk, tror jeg, jeg er ikke så stø i språk, slik at de fleste ikke får med seg hva som sies. Det er ganske fint, sang som lyd, ikke som sunget tekst. Og det er kanskje ikke så rart at denne låta er best: De andre låtene har utflytende, flate tekster, hvor setningsbygningen ofte er brutt ned bevisst. Kjent litterært triks, men Sister Sonny forregner seg: Estetikk handler også om autoritet, og hvor mange er det egentlig som gidder å ta dette bandet så seriøst at de finner et univers av mening i noe som er intendert fragmentert.

Ikke alle låtene er sånn, og det finnes gode linjer, så klart, her og der, dette er jo et ok band, men også lydbildet blir for ufokusert på dette albumet. De låter som en blanding av sine tidligere jeg, som en syntese av den stillferdige saktigspilte gitarrocken fra fjorårets album While others dance, Sister Sonny og retrosynthlekingen fra Duperbeach EP som kom så nylig som i våres.

Og nettopp her, i utgivelsestakten, ligger problemet til Sister Sonny; de gir ut for mye, og de gode taktene drukner i ufokusert, anonym lyd, det virker som om musikken bare taler til dem selv, at den bare bekrefter Sister Sonnys selvbilde.

– Vi vil ta deg med på en stemningsskapende reise til et annet sted, sa de nylig i et intervju. Hva med å skape litt stemning hjemme i stua til den som kjøper skiva? Altså, et band som omtaler seg som kunstnerkollektiv, de ber om bråk. Hadde de bare bråka litt mer og kortere.