Sjanger-I-La

Det svenske bandet Blackstrap er laidback, men likevel ikke for avslappet til ikke å ha et mål. Målet er tydeligvis å lage musikk uten å bry seg om hva andre vil høre, og Steal my horses and run er fullastet med laidback attitude. Både Jonatan Westh og Maria Linden er så avbalanserte i måten de fremfører låtene på, at selvsikkerheten er i grenseland til å bli arrogant. Men de kan det de gjør, og holdningen er dermed akseptabel.

Sjangeren skal visstnok være av type rock, men jeg står likevel overfor et dilemma i valget av hvilken hylle i cd-samlinga albumet skal plasseres i. Sov godt-hylla er tiltrukket av «The open road», med sin behagelige melodi, hvor Jonatan Westh synger hest, men forsiktig. Westh viser at soft rock kan være sexy fremfor flaut. Med fengende låter som «Winning Speech» og «Cover Up» faller det seg naturlig å plassere albumet i vaske leiligheten-hylla. Ja, låtene frister nesten til å hente vaskekosten. Punk-hylla og syrerock-hylla vil begge ha en slik innflytter. Men indie-hylla lengter sårt etter å vise noe nytt, og har nå en fin anledning.

Blackstrap flyter altså i en nokså udefinerbar musikksjanger. Men det er på denne måten de beviser at de mestrer flere kategorier, og det er et privilegium å kunne plassere albumet i flere hyller. Målet er nådd.