Sjefens læregutt

Gatelangs gikk han. Alene, en tynn og trøbla fyr. I natta. Om dagen. Men i baklomma på jeansen bar han med seg en liten skatt. En kassett med et titalls låter han hadde spilt inn sjøl. Ikke Vidar Vang, men Bruce Springsteen. Kassetten, som senere skulle bli nydelige Nebraska, var så slitt og full av skitt at plateselskapet bare så vidt fikk den i utgivelsedyktig stand.

Åpningssporet «Locomotion» på Vangs Rodeo etablerer tydelig Springsteen som referanse. Med tilgjort dårlig lyd, i første øyeblikk som på en opptakskassett, i neste som på en sprakete platespiller, før gitaren setter i gang et enkelt riff, likt det som er eneste instrumentelle innslag på Springsteens fantastiske låt «State Trooper». Og på «Under Six Strings», platas høydepunkt, er det bare Clemens\' rocke-sax som mangler før låten kunne gått rett inn på sjefens Born to Run.

Tittelen Rodeo holder hva den lover. Her er det americana og en viss lukt av hest. Et hammondorgel her, en banjo der, og en Cato Salsa som både spiller og har produsert plata. Vangs vokal er kledelig slentrende. Han holder igjen, kanskje litt for mye, men blåser fint i munnspillet sitt. Slidegitaren kommer inn der den skal, bongotrommen sier hallo til riktig tid, og rockegroovene sitter. Men det blir litt kjedelig. Og det høres litt for mye ut som «nå skal vi lage sånn kul amerikansk musikk dere», og i en tradisjon der troverdighet er bærebjelken, faller det av og til sammen.

Nå har jo Springsteen begynt å lage plater som bare amerikanerne liker, så da hadde vi vel et visst håp om at Vang skulle lage noe vi her hjemme liker. Det er kanskje derfor man blir litt ekstra kritisk og forventningsfull. Plata er absolutt hørbar, bare ikke skjellsettende.