Skjemmende friskt

The Residents feirer med Demons Dance Alone at de i 30 år har vært de særeste gutta i bransjen. Hele denne tiden har de holdt bandmedlemmenes identitet skjult. På bilder og på scenen har de opptrådt med gigantiske øyeepler tredd ned over hodene sine. The Residents er det du får hvis du blander Pompel og Pilt med The Beatles. De har med andre ord hele tiden vippet mellom popmusikk og galskap.

I kommentarene inni omslaget legges det vekt på Residents\' anonyme og mystiske fremtoning. Vi vet ikke hvem de er. Vi vet ikke om de finnes. Kanskje er denne plata spilt inn av helt andre mennesker enn platene fra storhetstida på 70- og 80-tallet? Det kan høres slik ut, som om det er noen som hermer etter Residents, snarere enn ekte vare. Det blir for åndsfriskt, nesten normalt, og som om ikke det skulle være nok, låter produksjonen amatørmessig proft.

Selv om denne utgivelsen kanskje like gjerne burde blitt forbigått i stillhet, tilbyr den en glimrende anledning til å trekke frem i offentligheten de virkelig bra skivene som

Duck Stab, Not Available eller The Commercial Album. Skranglete, vinglete, talentfattige greier, spilt inn på befaling fra stemmer inni hodet, slik som det skal være. Ikke en rutinert pliktskive i anledning 30-årsjubileet slik som her.