Skjør sønn om fars skjørt
Even Benestad (regi)
Alt om min far
Exposed Film Productions (77 min.)
– Jeg synes du er ganske dollete, pappa!
Dette sier filmskaper Even Benestad mens pappa Esben står på badet og gjør seg om til Esther.
Å ha en far som er transvestitt er utgangspunktet for
Alt om min far, en svært personlig film som også handler om skilsmisse, om en litt ond stemor og om det å lage dokumentarfilm om en annerledes familie. Det er ambisiøst å blande alle disse elementene i en film på litt over en time, men det fungerer bra i praksis. For oss med mer tradisjonelle legninger i familien er nemlig snakket om skilsmissen et bidrag til å dra det hele ned på jorda, og vi kjenner oss i større grad igjen.
Even Benestad har hatt tilgang på et særdeles rikholdig arkiv med familiens egne filmopptak. Disse opptakene levendegjør samtalene han har med foreldrene, søsteren og stemoren, og bildematerialet hever filmen voldsomt fra å bare bestå av intervjuer og pene bilder fra et sommerlig sørland i nåtid. Filmskaperen selv figurerer regelmessig foran kamera, og grepene han tar blir synlige for publikum på en annen måte enn vi er vant med. Filmskaperen Benestads tilstedeværelse fungerer, og er dessuten helt nødvendig, siden han er en del av den familien som han lager film om.
– Jeg vil bruke livet mitt på å kjempe mot flertallets tyranni. Jeg kom til et punkt der jeg innså at hvis noen hadde mulighet til å stå opp som transvestittenes gallionsfigur, så var det meg, sier Esben Benestad i filmen.
Det er disse ordene som vekker mest sympati med Benestad alias Esther Pirelli. Filmen viser tydelig at det er mange såre spørsmål som ikke har vært tatt opp i familien tidligere, og den blottlegger et bilde av en relativt egoistisk og ensporet far. Likevel er det en varm film, og det er ingen tvil om at Esben Benestad er omgitt av mennesker som er glad i ham, selv om de ikke forstår alle tildragelsene hans.
Alt om min far gir av og til følelsen av å se et freakshow, noe som understrekes av den intense og litt skumle musikken til Jon Erik Kaada. Musikken er stilig, men fungerer dårlig hvis målet er å gjøre transvestitisme mindre absurd. Filmen gir til tider klump i halsen i sympati for Even, søsteren Elisabeth og alle andre som har utfordrende familieforhold. Heldigvis har menneskene i filmen glimt i øyet, og latteren bobler stadig vekk fram hos publikum. Noen ganger er den hjertelig, andre ganger litt brydd, men alltid ekte.