Skranglesymfoni

Svein Egil Hatleviks solodebut byr på hva de fleste «dødelige» lyttere vil avfeie som uforståelig bråk. For de som derimot kan finne obskur, eksperimentell «nekrotech» en anelse pirrende, kan denne EP’en være et forfriskende bekjentskap. Skjønt, forfriskende er ikke den mest innlysende beskrivelse av et verk hvis assosiasjoner kretser rundt innvortes smerte og svart dødsfilosofi. Samtidig er det nettopp motsetningene, det uventede og udefinerbare som definerer denne skiva.

De to sporenes fellesnevner er at det skal gjøre vondt å bli kjent med dem. Tittelsporet tar oss med til informasjonsteknologiens skranglete bakgård, hvor maskinene har gått berserk på en halvt kontrollert, halvt manisk måte. Det er et enerverende og ikke spesielt lystig sted å oppholde seg. Det andre sporet, «birth, sex, death», har et mer variert uttrykk. Her går assosiasjonene delvis til de tidlige Nintendo-spillenes fabelaktige univers, delvis til å føde et endeløst piggtrådgjerde. I den grad livet består i å overkomme smerte, kan denne skiva kanskje kalles «the soundtrack of our lives». Selv må jeg imidlertid konkludere med at jeg er litt for dødelig til å gi meg ende over.