Skranglevoren

Ble du betatt av den forrige skiva til søskenparet Jack og Meg White, kommer du til å like denne også. Elephant er som forgjengeren

White blood cells krakilsk, stolt og oppfarende i det ene øyeblikket, sår og ydmyk i det neste. Detroit-duoen leverer fortsatt en energisk blanding av punk, garagerock, blues og annen amerikansk folkemusikk.

Jack jager låtene fremover med inderlig, intens vokal og drivende fett og skramlete gitarspill. Han er noe så sjeldent som en indie-gitarhelt som tør å vise det han kan. For White Stripes opererer innenfor en genre hvor det er vanlig å gi inntrykk av at man knapt kan stemme en gitar. Søster Meg er mer forsiktig, og følger opp med sober perkusjon og småpikeaktig vokal.

Dette kunne blitt tynt, men det er det ikke. Og jeg må si at det virkelig hadde noe for seg å spille inn dette materialet i verdens fremste leverandør av retrosound – Toe-Rag Studios i London. Den organiske og tette lyden sitter som et skudd.

Blant mine favoritter så langt er de som bryter med White stripes-malen. Åpningssporet «Seven nation army» er et slide-monster som – Gud forby – har en basslinje!

En annen WS-låt som bryter med 1-2-3-go-formatet, er «There\'s no home for you here». Den veksler fra det helt nedstrippede til et kjempekor.

Isolert sett er dette en strålende skive. Når det er sagt, kunne jeg ønsket at låtskrivertalentet Jack White viste enda større vilje til fornyelse.