Skrap

Orakelveggen

Cappelen (255 s.)

Hvis noen skal være interessert i å lese en roman hvor handlingen disintegrerer, hadde det kanskje vært en idé å bygge opp et relativt stabilt univers først.

Orakelveggen faller fra hverandre før den har rukket å reise seg.

Og det er jo litt trist, alt etter som debutanten Erik Honoré er en normalt skrivefør person. Hvis han bare kunne ha blitt enig med seg selv om hva han skulle skrive om, hadde han kanskje kunnet gjøre det bedre.

Orakelveggen gir seg ut for å være en krimbok. Politietterforsker David Malm avslører pedofile på Internett ved hjelp av vidunderbarn-hackeren Peach. (Og ja, dette er en bok hvor folk har navn som Peach og hvor handlingen liksom skal drives fram av chatting. (Og overraskelse: Det er ikke bare på film at handling sentrert om hendelser på internett blir ekstremt stillestående.))

Honoré sper ut dette Internett-kjøret med oppvekstskildringer og betraktninger om populærmusikk. Og så forsvinner altså krimplottet. Det eneste som ga boka et skinn av å være et enhetlig verk.

Det eneste positive ved denne boka er at den referer til hendelser fra sommeren 2002. Ikke så rart da, at boka er elendig redigert både på setnings- og handlingsnivå. Noen på Cappelen har ikke brukt nok tid på jobben sin.