Skrekkelig lekker moro

Døden holder lupen når Blindern Studenterhjem åpner stuedørene for sin biennale revyforestilling. Hadde ljåmannen vært ute i samme æren som denne anmelderen, for å lete frem unoter og hente en haltende amatørforestilling til underverdenen, måtte han ha senket hodeskallen og returnert til varmen.

I stedet har døden fått en sentral rolle i musikal-farsen som utspiller seg på 30-tallet, i de tider da Studenterhjemmet ble grunnlagt. En storfamilie er samlet på slektens gods for å feire bryllup. Idyllen sprekker gradvis etter hvert som brudgommen avslører seg som den kødden han er. En så stor kødd at noen mener fortjener å dø. Så er altså mordgåten presentert. Mer komplisert eller original er ikke handlingen.

Men så er det da heller ikke meningen i en forestilling som først og fremst er en lek med sjanger, dernest en oppvisning i plettfrie musikkarrangementer og rimrekker. Sanger som til tross for at de er skrevet for anledningen lukter herlig av mormors møllkuler og konjakk.

Til å fremføre selskapssangene har instruktør Yngve Marcussen intelligent plukket ut skuespillere som naturlig bærer rollene. Verdt å merke seg er Martin Andersens tolkning av rollen som prest med et undertrykt seksualbehov. Mannen har et komisk talent med John Cleese-aktig tilsnitt og en dissemage det står stor respekt av.

Noen innvendinger mot slutten? En aldeles redselsfull rappsekvens (Hvorfor!?) og en «langsomsang» som kun ble langsom. Mulig stod intrigen noe på stedet hvil også, men bevares, hva gjør vel det så lenge den står så stilfullt som den gjør på Blindern Studenterhjem.