Skuffende

a-ha er store. Kjekke og pene også. Men nå er de i en musikalsk overgangsalder.

Låta «Celice» åpner showet i kjent a-ha stil: Skarpe instrumenter, fengende rytme og en vokal som dvelende løfter lyden opp til noe episk. Men det treffer ikke helt, du sitter og venter på en musikalsk topp som aldri kommer. Dessverre går det nesten bare nedover i resten av plata.

a-ha rusler vekk fra det dansbare og satser på visepop à la Travis. Men kjedelig gitarklimpring, en pianoakkord i ny og ne og lite dynamikk er ikke oppskrift på å engasjere lyttere over fjortisalderen. Gutta er gamle nok til å ha tyngde innen den melankolske stilen: De kunne laget sår musikk som gjenspeiler levd liv med mye turbulens. Men de låter derimot som famlende debutanter, jazza opp av en flink produsent.

Vokalmessig stiller de derimot sterkt. Harket har en stemmekontroll som få er forunt, og fløyelsmyke overganger opp til falsett. Det er lett å la seg forføre av mannen som mener at virkeligheten består av halm (pressekonferanse i 2003), men stemmen er ofte litt uengasjert. Det er ikke rart med tanke på at ingen av låtene er produsert i samarbeid.

Analouge har fått mye skryt i pressen, men plata bærer preg av ukreativ midlivskrise. I en fase hvor andre friker ut, lager a-ha noe kjedelig og platt. De kan bedre.