Slår, men dreper ikke

Denne filmen har i likhet med sin forgjenger I Kina spiser de hund det som trengs for å være en actionkomedie. Bilkappløp, bankran, flykapring og het sex mellom levende og døde. Og ikke minst et noenlunde plott som skal spille på Gudfarenfølelser, og gjengtroskap. Danmark og Lasse Spang Olsen prøver dermed å vise at det går an å lage solid action – The Scandinavian way. Det er likevel ikke noe Tarantino over filmen. Stilen er mer John Woo\'s Porsche som krasjer rett inn i Pål Sletaunes slitte folkevogn. Til sammen blir det hele litt formløst.

For all del, til tross for litt sjangerforvirring er dette bra underholdning. Selv om alt Spang Olsen spøker med er over alle grenser ler jeg. Mye. At kosovoalbeneren som fikser lysene i stuen blir det daglige mobbeofferet til Kim Bodnia er gøy. Selv om det hele ender med elektrisk tortur og brukket kjeve. Men ett sted butter det imot. Gjengen redder ut en nekrofil gærning fra fengsel fordi han er familie, det er greit. At han har drept fem kvinner, dreper to til mens filmen pågår, og ender opp med å bli forført og forelsket i den tredje kvinnen han vil drepe, er ikke morsomt. Jeg vil ikke bli glad i en slik karakter uansett hvor mye Spang Olsen prøver å sjarmere meg.

Bodnia, derimot. Jeg trenger ikke mye sjarm for å bli glad i ham.