Slutt å tull

Blackmetalband fra 90-tallet spiller 80-tallspop? Det verste fra to tiår?

I likhet med band som Ulver er Beyond Dawn et av de svartmetallbandene fra 90-tallet som har gått nye veier. Der andre fant elektronikk, støy og ambient, har Beyond Dawn funnet popen. Men så klart, når gamle avantgarde-hardrockere gir seg popen i vold, blir det ikke akkurat populærmusikk.

Frysh er en utpreget eksperimentell plate.

Beyond Dawn skaper et univers av stilistiske ytterpunkter, sammensatt til en gjennomgående helhet. Et dunkelt og kjølig univers. Vokalen er dekadent, og nærmest hul, som om sangeren er tett i nesen. Akkurat som melodiene kan den minne om britisk popmusikk fra omtrent 1980. Her er alskens gitarlyd, inklusive slide, uten at det blir særlig organisk. Det låter først og fremst syntetisk, og lydbildet er også synth-dominert. Synthene og elektronikaen glir trinnløst mellom det retrospektive og kontemporære.

Men eksperimentene de tillater seg rettferdiggjør ikke seg selv i verken innovasjon eller vellyd. Resultatet blir litt for ofte anmassende, som på «Trnql» og «Severed Survival». Jevnt over fungerer låtene bedre og bedre dess mer helhetlige og konvensjonelle de blir. Som på «Increasing Gravity», hvor lydbilde, melodi og vokal har fått smelte sammen til en fin helhet.

Men det skal plata ha, den ligner ikke på mye annet som slippes om dagen. Og det applauderes.