Småfeil vs. dritbra

OK, konklusjonen først: Denne plata er dritbra, strålende og alt det der. Den er godt komponert, den har noen aldeles nydelige piano- og gitarriff, kjempefine klimaks, den er variert, hintene til andre post-rockere som Mogwai, Sigur Rós og Mew er tydelige, av og til for tydelige, men uansett... Bra jobba!

Så til det som er feil. Det blir nemlig frustrerende å høre på plata i lengden på grunn av småfeilene. Den første gangen du lytter gjennom registrerer du det knapt. Så hører du to, tre, fire, fem ganger til og plata vokser seg bedre samtidig som småfeilene vokser seg større, og til slutt står de klart og tydelig frem som det som hindrer plata fra å hinte mot storhet.

Trompeten, som i utgangspunktet er godt tenkt som et middel for å strukturere gitarstøyen, er alt for svak under klimaksene, noe som kan ha sammenheng med at Jonas Kilmork Vemøy egentlig er jazztrompetist. Du henter ikke inn en jazztrompetist når du vil ha horn som skal overdøve en haug med gitarer.

Bassen kommer alt for lite frem med det resultat at lydveggen aldri blir så kraftig som det den virker som den vil være, og at det høres ut som den kan blåses overende i stiv bris. Vokalen er, med et par unntak, for tynn og pubertal.

Små feil som overdøver en ellers mektig plate. Så utrolig irriterende!