Småjentene våkner

Ved første ørekast høres I\'ve been gone – Letter one ut akkurat som Ai Phoenix\' tidligere utgivelser. Og det er jo for så vidt fint det. Ai-ene lager med andre ord fremdeles sakral og vindskeiv pop av den langsomme sorten, og de er fremdeles bittelitt selvhøytidelige (kun de færreste band ville vel finne på å merke cd-en med «L\'amour – La mer – La mort»). Mona Mørk viskesynger fremdeles som en rullingsrøykende Stina Nordenstam, og instrumentene trakteres fremdeles av gutter som ikke er fremmed for tanken på å holde tekoppen med begge hender. Det er en trygg hjemmeseier. Alle ser bra ut i gløden fra et par stearinlys på bordet. Men som alt annet trygt, det er farlig nær å være kjedelig.

Men så: etter en liten stund begynner det å skje ting. Melodiene våkner til liv og springer mellom høytalerne som nysgjerrige småjenter. Guttene setter tekoppene til side og tøffer seg litt. Den prøvende flørten resulterer i perler som «Call me in, Piccard», «Sing ghost song» og «Small, red, heartshaped pillow».

Det spørs om ikke guttene og jenta har skiftet til kokekaffe. Et raskt blikk i gruten forteller denne spåmannen at det lover godt for fremtiden.