Smak av eplekake

Det låter jo fint, da. Særlig på åpningssporet «(there is a town…)», hvor Olav Wøllo ved bruk av livesampling og litt hjelp fra sine venner, maner fram det Lester Bangs kalte angelic choirs in your brain. Takk, Olav – et sjeldent nydelig øyeblikk, det der, som ville fått David Crosby til å smile i barten.

På «as down as can be» snor en cello eller to seg langsmed nær vokal fra kvinne og mann. Gitarspillet er lett, sildrende og velprodusert. En kort cellosolo med masse harpiks avløses av nok et vers med en ytterligere utvokst perkusjonsflora.

Låtene til poor Felix skynder seg langsomt. Nok et vers og nok et vers kan noen ganger bli mer enn nok, men like ofte er det terapi å omgi seg med strengemylderet på As Down As Can Be EP. Wøllo er en dyktig arrangør som strør om seg med fikse innfall, og den rytmiske idérikdommen holder dronefolken hans på tålelig avstand fra metningspunktet. Den eneste ordentlige skrellen inntreffer på «tangled», hvor Wøllo inkluderer opptak av sin treårige datter. Det virker umotivert og litt privat.

Jeg kunne klint til med floskler om kosemørk høst og god burgunder, men det er begrenset hvor mange rødvinsskiver man kan eie før leveren tar kvelden. Nei, poor Felix har laget en eplekake-EP; fruktig og velkjent, småtørr og snill. Men aldri stakkarslig.