Småpen bakgrunnsjazz

Når omslaget viser en uendelig sjøhorisont, og låtene bærer titler som «Daydreamer», «Bliss» og «Passing Stations», har man allerede fått en viss indikasjon om at dette ikke nødvendigvis er en plate for de som synes jazzen er best når den bråker.

Trioen Johannesen/Furu/Sandbakken har studert sammen på Musikkhøgskolen, og utgjør den noe uvanlige besetningen trommer, gitar og treblåser. På denne platedebuten samler de ni melodiøse og lett tilgjengelige jazzkomposisjoner. Tempo og intensitet er gjennomgående lavt, melodiene er pene, arrangementene er pene og trioen får pen lyd ut av instrumentene sine.

Det er i det hele tatt veldig behagelig musikk å høre på. Så hva er problemet? Jo, jeg tar meg i å savne tempo, nerve, dynamikk, litt skarpe kanter. For utover å roe nervene, utmerker ikke dette seg som en spesielt interessant plate. I så måte er det én låt som skiller seg ut i positiv retning, og det er «Dr. Fill». Her er tempoet høyere, og den er kulere, mer leken og friere i formen enn resten av låtene.

Plata for øvrig gjør seg nok best i bakgrunnen av en god samtale over et glass rødvin på kafé med en middelaldrende venninne. Ikke noe galt med det. Slike plater er det jo mange som liker, men de har en tendens til å ikke havne i historiebøkene.