Smått og trått

Det er en insisterende rytmikk over mange av låtene på From frozen feet heat came, først og fremst båret fram av Eirik Hegdals smattende treblåstraktering, et regelmessig og skeivt underlag for Eldbjørg Raknes’ nærmest mumlende vokal (noen ganger høres hun ut som en gæren plastposedame, andre ganger som en beleven, sigarettrøykende chanteuse).

Lydbildet er tørt som knusk, og det kler plata, det hele ender opp med å låte mer trafikkmaskin enn naturlandskap, for å knytte an til en av den frie improvisasjonens forslitte, men slitesterke floskler.

Gitarist Stian Westerhus bidrar med passiv-aggressiv strengelek, vekslende mellom hvit støy og enda hvitere riffing, og fletter seg på begge kanter sammen med Hegdal, slik at de to til enhver tid kan høres ut som et blåserensemble som har gått av skaftet eller en sampler som nekter å snakke fornuft.

Tvil kan sås om den musikalske verdien av dette, men en ting skiva vitterlig gjør er å utfordre lytterens tidsbegrep. Ett minutt kan vare evig, og allikevel, når alt kommer til alt, er skiva over på et blunk. Om det i seg selv er en eksistensberettigelse, vet jeg ikke, men det er kanskje mulig å finne en form for veiledning i Lou Reeds forsvar for sin infamøse støyskive Metal Machine Music: My day beats your week.